Behandling av hoftesykdom hos barn og unge

Følgene av hoftesykdom og hofteskader hos barn og unge kan kreve kirurgisk intervensjon. Leddbevarende inngrep utført i 12–21-årsalderen gir ofte gode langtidsresultater og kan utsette behovet for proteseinngrep. Hos pasienter under 21 år er mer enn 90 % av de moderne hofteprotesene som er satt inn de siste to tiårene, intakte etter ti år.

Det fremgår av en artikkel i legetidsskriftet som Vera Halvorsen og medarbeidere står bak. Formålet med artikkelen er å gi en oversikt over utredning og behandling av senfølgene av ulike hoftelidelser hos pasienter i aldersgruppen 12–21 år, og å redegjøre for langtidsresultatene etter leddbevarende kirurgi og etter proteseinnsetting. Kunnskapsgrunnlaget baserer seg på forfatternes kliniske erfaringer og vitenskapelige studier som omhandler resultatene av konservativ behandling og hofteleddmodifiserende kirurgi med minst ti års oppfølging.

Ifølge forfatterne må konservative tiltak være prøvd i noen måneder før pasienten henvises til kirurgisk vurdering. Henvisningen bør inneholde fyldig dokumentasjon om tidligere undersøkelser og behandling. Dersom pasienten har hoftedysplasi med eller uten subluksasjon og uten artroseforandringer, bør takplastikk eller periacetabulær osteotomi vurderes. I de tilfellene hvor hofteleddets bæreflater er ødelagt, kan det være indisert med proteseinnsetting også hos pasienter under 21 år. Forfatterne anbefaler at følgende vurderes når pasienter i 12-21 års alderen med hoftelidelser henvises til spesialisthelsetjenesten:

  • Anamnesen skal være utførlig, med symptomutvikling og tidligere behandling
  • Klinisk undersøkelse skal omfatte også andre store ledd og ryggen
  • Det må tas røntgen av bekken (symfysesentrert), front og innskutt sidebilde
  • MR er kun nødvendig hvis det ikke er samsvar mellom kliniske funn og røntgenologiske funn
  • Konservative tiltak, inkludert fysioterapi, bør være gjennomført over måneder
  • Henvisning sendes til sykehus som har både barneortopeder og revisjonskirurger

Les hele artikkelen i legetidsskriftet her…